Som barn leste min mor mye for meg. Blant mine favoritter var boken "Den grønne votten" av Alf Prøysen. Litt tror jeg det var fordi jeg likte godt at mamma sang "bustebartepinn"-sangen når hun tørket håret mitt etter at jeg hadde badet. Men hvilke andre grunner det kan være til at jeg likte akkurat denne er jeg faktisk ikke sikker på. Uansett: jeg vet vi leste denne mange ganger.Da min mor kom til partiet i handlingen hvor de store kommer, de som "ikke-gidder" var jeg alltid helt forferdet.Husker jeg forsøkte å få min mor til å forklare dette merkelige fenomenet. "Jammen, hvorfor gidder de ikke?" "Gidder de ingenting?" "Jammen, hva gjør de da? Når de ikke gidder? Noe må de jo gjøre." Slik skulle ihvertfall ikke jeg bli sa jeg da med store ord. Likevel, mine dager var jo også talte. En dag skjedde det jo med meg også. Og desverre husket jeg ikke mine tanker om dette før nå, etter at tiden for lengst har gått fra det...
